Den biologiske enhet mellom menneske, dyr og planter.
Kosmos i balanse.

Det er et prinsipp i naturvitenskap, og dermed også i biologi, at man først innhenter konkrete fakta og så finner reproduserbare sammenhenger mellom disse fakta.

Dermed oppdager man det fenomen, at mennesker, dyr eller organismer generelt er organisert i særlige enheter og er avstemt med hverandre, man kunne også si forbundet i et nettverk. Dette blir særlig tydelig (både hos mennesker og dyr) i forholdet mellom mor og barn eller barn og mor.

I det følgende forstår jeg denne form for "nettverk" særlig som nettverk mellom programmer i vår hjerne og andre dyrs hjerneprogrammer, men også som deres sammenkobling med fakta og adferd hos underordnede organismer. Vi kan f.eks. se, at mennesket har et visst symbiotisk forhold til mikrobene, noe som allerede var kjent i et visst omfang i forbindelse med kolibakterier. Dessverre har vi ennå ikke erkjent dette med hensyn til andre bakterier, fordi vi har sett alle disse mikrober som våre fiender.

La oss f.eks. velge dette forhold og forsøke å innordne det i forholdet mellom mor og barn. Her ser vi f.eks., at moren avgir tuberkelbakterier til barnet, dvs. syrefaste, stavformede bakterier i melken, som slett ikke skader spedbarnet, men som deponeres i barnets organisme som et nødvendig hjelpemiddel til senere.

Nå har dyre-adferdsforskerne, etter at vi menneske-adferdsforskerne nesten hadde glemt alt dette, igjen klart vist oss, at visse adferdsmønstre hos dyrene er delvis medfødte, delvis ervervede – og at de under alle omstendigheter er en nødvendig del av utstyret i enhver dyrebestand.

Slik var det også hos mennesket engang, og det er i prinsippet stadig tilfelle med hensyn til Biologiske Konflikter, men vi opplever nå disse Biologiske Konflikter på en mer eller mindre kultivert måte, man må nesten kalle det paranoid. Vi oppfatter nå f.eks. en bunke aksjer som en klump¹ og får en Biologisk Konflikt, hvis vi mister den. I en naturlig kontekst ville denne bunke papir jo være fullstendig verdiløs.

Da vi stadig levde i harmoni med naturen, var også vårt samliv med dyrene regulert på en helt naturlig måte.

Små dyr er bytte for våre kammerater, apene. Det kan ses på apenes huggtenner, men samtidig er apene også byttedyr for andre dyr, f.eks. tigre og løver. Det var også tilfellet med mennesker i fortiden, og de dyr, som vi opprinnelig hadde å gjøre med, var lagret i vår hjerne, som er vår computer. Vi ser det stadig i dag, f.eks. når et embryo lider av det såk. rundsag-syndrom: Embryoet, som ikke nødvendigvis kan skjelne mellom støyen fra en rundsag og brølet fra en løve, går i total panikk, når moren går forbi en rundsag, mens kanskje et trestykke blir saget i to. Embryoet i livmoren føler et behov for å løpe vekk med det samme, selv om det ikke kan løpe enda. Men på det utviklingsstadiet embryoet befinner seg akkurat nå, har det alltid vært i stand til å bevege seg videre i den fylogenetiske utvikling. Eller embryoet får en adskillelses-konflikt, fordi det sannsynligvis har en følelse av, at en truende katastrofe kan bringe det langt vekk fra sin familie. 

Rundsag-syndromet er stadig den mest alminnelige årsak til motoriske og sensoriske lammelser i landlige områder i dag, som så kan konstateres ved fødselen. Man behøver ikke mer enn dette lille eksemplet for å vise, hvor tett vi har vært forbundet med disse medskapninger – dyrene – i millioner av år, at dyrene i stort omfang er medprogrammert i vår hjerne, som er vår computer.

Hvis man lar en due fly, en som aldri har sett en hauk, fordi den alltid har vært i dueslaget, vil den straks kaste seg ned mot jorden, når den plutselig oppdager en skygge under seg. Vi ville kalle det instinkt. Hauken er faktisk innprogrammert i duens hjerne, og uten noensinne å ha lært det, gjør den instinktivt det riktige. I bunn og grunn gjør nesten alle dyrepopulasjoner instinktivt det riktige, fordi både deres bytte og deres jegere allerede er innprogrammert i deres hjerner.

Hvis uglen f.eks. fornemmer, at det vil være færre mus om våren, legger den simpelthen færre egg, så musene ikke blir redusert så mye at den selv dør av sult.

Alle disse ting er på vidunderlig vis forprogrammert i våre hjerner, og våre hjerner er også forbundet med våre medskapningers (dyrenes) hjerner.

Det samme gjelder for dyr og planter. Vi kaller disse relasjoner for biologisk balanse, som eksisterte på vidunderlig vis i millioner av år, inntil mennesket kom med sitt overmot og ødela den.

Blant alle levende vesener på jorden er mennesket faktisk det eneste som ignorerer naturens lovmessigheter og har ødelagt denne vidunderlige skapelse. Jeg kommer til å tenke på Schillers vers:

„Fordervelig er Tigerens Tann,
Dog Redslers Redsel over Jorden
Er Mennesket i Vanvidds Brand“ 

F. Möhl (oversetter)

Men hensikten med dette kapittel er ikke å kunngjøre en generell biologisk utilfredshet med verden, men å finne det tapte paradis, så å si, hvor vi heller ikke er udødelige, men hvor vi kan harmonere med skapningene omkring oss.

Harmonien er, at vår hjerne igjen kan reagere på det, som den faktisk har vært innstilt på i millioner av år.

Alt det, som vi kaller store fremskritt i sivilisasjonen, tar minst en million år for å bli integrert i vår hjerne. Om en million år ville disse fremskritt allerede være "gamle nyheter", og vår computer ville ikke kunne følge med våre oppfinnelser. Det nytter ikke noe å anskue dette som hjernens feil, men vi må spørre oss selv, om oppfinnelsene kanskje er uegnede for oss, dvs. ikke kan innbygges i vår hjernekode.

Det er dog et helt annet tema, hvilke konsekvenser vi som enkeltperson, familie, klan, landsby, by eller menneskehet ønsker eller skal trekke av dette. Det er dog klart, at vi i det minste må begynne med å sette disse ting under debatt og gjenforbinde dem til en levedyktig biologisk sameksistens, ved å bruke vår viten om Germanische Heilkunde®, inklusive konteksten fra forskningen i dyrs og planters adferd og inklusive konteksten fra utviklingshistoriske fakta.

Verden har vel aldri, i mange millioner år, vært i et så fryktelig kaos som den er i i øyeblikket. Det er likegyldig om folk, som utrykker sånne tanker, i første omgang blir latterliggjort som bakstreverske anti-sivilisasjonsdrømmere. Den økologiske bevegelse, som også hører til her, ble også latterliggjort i begynnelsen, inntil man endelig innså, hvilken stor anerkjennelse den fortjener.

Innenfor medisin vil fremtidens leger (Heilkundige) i betraktning av disse komplekse sammenhenger, først og fremst ha til oppgave å gjøre deres pasienter oppmerksomme på den dypere (biologisk) betydning med deres sykdommer og om mulig forsøke å komme så tett som mulig på de naturlige muligheter for å løse våre Biologiske Konflikter.

Dette vil muligvis også være avgjørende for om vi mennesker først gjennom en katastrofe vil bli tvunget til å reflektere over oss selv. Det betyr ikke, at vi helt skal oppgi våre tekniske fremskritt for å følge vår millioner år gamle hjernekode og bli oss selv igjen.

Copyright by Dr. med. Ryke Geerd Hamer
Norsk oversettergruppe

1 - En "klump" er normalt ikke lengre en mat-klump, men en "klump i figurativ forstand". Altså: en bil, et hus, en arv, en ødelagt forretning eller en tapt rettssak. Vi reagerer dog stadig biologisk - "arkaisk". 

Les mer her: 5. Biologiske Naturlov