Medisinering
allopatisk - homøopatisk - alternativ

Medikamentene symboliserer angivelig utviklingen i moderne medisin (eller hva man nå tror, hva moderne medisin er). Mange pasienter får 10 eller 20 forskjellige slags medisin hver dag, for og imot alt mulig. En lege som ikke ordinerer medisin, er ikke en riktig lege. Jo dyrere medisinen er, jo bedre tror man den er. Det var en gigantisk feiltagelse! Det dummeste var å tro, at medisin virker lokalt, og at hjernen ikke har noe med det å gjøre! Men faktisk virker ingen medisin direkte på organet bortsett fra lokale reaksjoner i tarmen, når man tar gift eller medisin oralt.

Alle andre legemidler påvirker hjernen, og deres "virkning" er faktisk den virkning, som forgiftningen av ​​hjernen eller dens forskjellige deler har på organ-nivået. Hvis vi ser bort fra stoffer, narkotika og beroligende midler, er der to store grupper av medisin:

1. Sympathicotonica – som øker stresset,
2. Vagotonica – som støtter restitusjons- eller hvilefasen.

Den 1. gruppen inkluderer adrenalin og noradrenalin, kortison og hydrokortison og andre angivelig forskjellige legemidler, såsom koffein, teein, penicillin og digitalis og mange andre. I prinsippet kan du bruke dem alle, hvis du vil redusere (mildne) vagotoni-effekten og dermed også redusere hjerneødem. Hjerneødemet er stort sett en god ting, men fører til komplikasjoner, hvis det er for stort.

Den 2. gruppe inkluderer alle beroligende midler og krampeløsende midler som øker vagotonien eller lindrer sympatikotonien. Forskjellen mellom de to grupper er, at de utløser forskjellige ting i hjernen.

Penicillin er f.eks. et sympatikotonisk cytostatikum. Virkningen på bakterier er ubetydelig og sekundær i forhold til virkningen på marglagerets ødem¹. Det kan derfor anvendes i pcl-fasen for å redusere ødemet i marglagerets ødem¹. På den andre siden er det underlegent kortison i de andre hjerneområder.

Men viktigheten av ​​oppdagelsen av ​​penicillin og andre såkalte antibiotika skal ikke minskes. Men denne oppdagelsen skjedde under helt forkjærte premisser og ideer. Bakterienes nedbrytningsprodukter antas å virke som toksiner og forårsaker feber. Ideen var å drepe de dårlige små bakteriene for å unngå de dårlige toksinene. Det var feilen! Naturligvis påvirker disse medikamenter også bakteriene, våre hardtarbeidende venner som midlertidig frigis, fordi deres arbeide er blitt utsatt til et senere tidspunkt – med mindre dramatiske forløp.

En lege som ikke ordinerer medisin, er ikke en riktig lege. Jo dyrere medisinen er, jo bedre tror man den er. Det var en gigantisk feiltagelse!

En Heilkundiger (legen) i Germanische Heilkunde® (tidligere: Ny Medisin, Germansk Ny Medisin) er derfor ikke imot medisin, selv om han/hun antar at moder natur allerede har optimert de fleste prosesser, og derfor i de fleste tilfelle ikke krever noen støttende medisinsk behandling. Hvis konfliktens varighet er kort, og konfliktmassen er liten, forventes det generelt ingen særlige komplikasjoner i helbredelsesfasen. Der er stadig de særlige tilfeller som ville endt dødelig i naturen, men som vi er nødt til å ta særlig hensyn til på grunn av den medisinsk etikk. Ikke desto mindre vil vi fortsatt miste pasienter i fremtiden. Men vi har nå den fordel at vi på forhånd vet hva vi kan regne med.

Det har ikke hjulpet oss å ha redusert forekomsten av ​​lungebetennelse, fordi vi nå kaller lungebetennelse bronkialt karsinom og pasientene nå dør av bronkialt karsinom, fordi vi kun omdøpte "sykdommen". Men hvis vi i tilfelle av lungebetennelse (pcl-fasen etter en bronchial-ca²) vet, at konflikten (revir-angst) kun varte i tre måneder, så vet vi, at pneumonisk lysis (epileptoid krise = EK) generelt ikke vil være dødelig, selv om det ikke blir tatt medisin. Men hvis konflikten har vært aktiv i ni måneder eller lengre, så er det klart for legen at det handler om liv eller død i den epileptoide krise av pneumonien (lungebetennelse), hvis man ikke gjør noe.

I dette tilfelle ville man f.eks. gi sympatikotoniske midler før EK, men også anvende massivt kortison umiddelbart under den epileptoide krise – hvilket man ikke har prøvd til dato –, med henblikk på overlevelsen av det kritiske punkt, som alltid inntreffer etter EK.

Det er også logisk og konsekvent, at kortison straks er kontraindisert i tilfelle av et nytt DHS eller residiv, dvs. når pasienten igjen er i sympatikotoni. Man bør dog ikke stoppe med kortison med det samme, men bør "utfase" det i løpet av noen få dager eller uker. Hvis pasienten fortsetter med å innta kortison, vil det øke konfliktens intensitet.

Men det ville da også være forkjært å anvende beroligende midler, fordi alle former for beroligende midler gjør kun bildet uklart og innebærer den fare, at en akutt, aktiv konflikt blir til en subakutt, hengende konflikt, og at pasienten når som helst kan havne i den schizofrene konstellasjon som følge av en annen konflikt.

Har en pasient f.eks. angina pectoris-symptomer, så heter det: "Ja, han skal ha betablokkere, han skal ha beroligende midler, så han ikke lengre har angina pectoris." I virkeligheten har naturen skapt symptomene, så konflikten (revirkonflikten) kan bli løst, og ikke med henblikk på at en lege eller alternativ lege kan gå hen og arbeide på symptomet og få det til å forsvinne. For jo mer man bearbeider symptomene, jo mindre ser pasienten en grunn til overhodet å løse sin konflikt. Bortsett fra, at han så ikke lengre har noen instinktive fornemmelser for sin konflikt. Derimot bør man som regel alltid hjelpe pasienten med å løse sin konflikt, så vil han ikke lengre ha angina pectoris – med eller uten medisin. Det er nettopp det tåpelige i å tro, at man alltid skal behandle symptomene i stedet for årsaken.

Dessuten hjelper det ikke pasienten, tvert imot, det er faktisk meget farlig, for hvis pasienten spontant skulle løse sin revirkonflikt senere på grunn av visse forhold, men konflikten har vært aktiv i mer enn 9 måneder, så dør pasienten av et hjerteanfall i den epileptoide krise. I prinsippet må man nøye overveie, om man kan løse konflikten, eller om det kanskje er mer fornuftig å transformere revirkonflikten instinktivt ned, som dyrene gjør (beta-ulv³), men ikke løse den før livets avslutning.

Det er også åpenlyst, at den samme medisin ikke kan "hjelpe" i den ene fase, som er grunnleggende forskjellig fra den andre fase med hensyn til alle fysiske parametre, dvs. er fullstendig motsatt rettet. Generelt skal man spørre seg selv: "Hjelper det i den konflikt-aktive fase eller i den vagotoniske helbredelsesfase?" Men hva angår medisinering, er det ikke blitt overveid inntil videre. Og det hele blir naturligvis mer komplisert, når det forløper flere Biologiske Konflikter samtidig og kanskje enda i forskjellige faser.

For eksempel i tilfelle av gikt: et aktivt samlerør-karsinom, dvs. en eksistens-/flyktningekonflikt, og leukemi som er helbredelsesfasen av en SWE-konflikt (SWE = Selbstwerteinbruch = svekkelse i selvverd); eller i tilfelle av bulimi: en kombinasjon av to aktive konflikter, hypoglykemi og magesår.

Hvordan, hvor og i hvilken prosess skal medisin, globuli, dråper eller pulver så virke? Kanskje lykkes det å få noen av symptomene til å forsvinne, men det kan aldri være snakk om en reel medisinsk virkning eller endog en helbredelse.

Det samme gjelder for høyt blodtrykk, som kan senkes kunstig med medisin, men som f.eks. i tilfelle av væskekonflikt har til formål å kompensere funksjonelt for det hull i nyrevevet som er oppstått som følge av nekrose i den konflikt-aktive fase, for at der kan utskilles tilstrekkelig urin og urinstoff. Men så lenge konflikten er aktiv, ligger blodtrykket også høyt. Kun med løsningen av konflikten og dannelsen av cyster i helbredelsesfasen senkes blodtrykket igjen automatisk, og selv om konfliktforløpet har vart lenge, senkes det til alderssvarende verdier – uten legemiddel.

Det er også viktig å være oppmerksom på i alle pcl-faser, om symptomene forsvinner på grunn av fullstendig helbredelse eller på grunn av et nytt residiv, som også simulerer en tilsynelatende forbedring. Pseudoterapien med cellegifter (kjemo), anvendt i sådanne pcl-faser, oppnådde her uberettiget symptomatiske "suksesser", idet den stoppet, på meningsløst måte, symptomene – som har et formål –, ved å akseptere de mest alvorlige forgiftninger av hele organismen.

Men alle såkalte alternative metoder har én ting til felles med symptommedisin (uansett om man doserer homøopatisk eller allopatisk, dvs. om man gir meget substans eller litt substans, om man gir mûsli eller misteltein eller ilt (oksygen), makrobiotikk eller Bach-blomster eller hva som helst): man tror, at alle midler virker symptomatisk – angivelig. I virkeligheten skjer virkningen dog kun via hjernen, og der tas ikke hensyn til dette.

Argumenter som: "Hr. Hamer, man kan ikke måle sjelen, eller hva kan man ha imot Bach-blomster, de virker via sjelen.....". Jeg kan kun svare: Selvfølgelig kan jeg måle sjelen. Jeg kan se, at en bestemt konflikt, som er en prosess i sjelen, har et tilsvarende HH på et bestemt sted i hjernen og en tilsvarende endring i organet. Jeg har således bestemt eller avgrenset sjelen. Jeg behøver ikke å måle den kvantitativt, men jeg kan bevise den vitenskapelig.

Og der er naturligvis også de såkalte placeboeffekter. Hvis man "overbeviser" en pasient om, at et legemiddel virker, så har det allerede en effektivitet på 80 %. Det betyr ikke, at substansen på en eller annen måte virker, men kun at folk tror på virkningen. Selv hvis noen gjør noe godt for pasienten med oppriktig hjerte, har det den samme virkning, uavhengig av hvordan vi benevner metoden.

Årsaken til vår feil var, at vi alltid trodde at vi skulle gjøre noe, f.eks. medikamentelt, uansett om det var i store doser eller kun med ett molekyl. Men vi kan se, at 80-90 % av syke dyr kommer seg spontant – uten medisin.

Dessuten bør man spørre seg selv, om man kan løse f.eks. en konflikt med substanser, når dette er det viktigste kriterium. Hvilken substans kan overhodet fremkalle et Formålsbestemt Biologisk Spesialprogram? Hvis det er mulig, så la oss gjøre det. Men det kan vi ikke, den finnes ikke. Visse substanser kan muligvis ha en virkning som støtter helbredelsesfasen (lindring), f.eks. hostesaft, men de har aldri en helbredende virkning i den gamle forståelsen, fordi helbredelsesfasen allerede er begynt med starten av konfliktløsningen.

Germanische Heilkunde® er ikke en subdisiplin som kan begrense seg til f.eks. konfliktløsning og overlate komplikasjoner til andre subdisipliner, men den er en omfattende medisin som skal ta hensyn til alle trinn i sykdomsforløpet på psykisk, cerebralt og organisk nivå.

En Heilkundiger ("lege") i Germanische Heilkunde® skal også være en universelt dannet og menneskelig kvalifisert "medisinsk kriminolog". Fremtidens terapi består nemlig i mindre grad av medisinering, men mest av at pasienten lærer å forstå årsaken til sin Biologiske Konflikt og sin såkalte sykdom, og sammen med sin lege finner den beste løsning for å komme ut av denne konflikt eller unngå å løpe inn i den i fremtiden. Selvfølgelig ville en sådan lege anvende alle hjelpemidler, herunder medisinske og kirurgiske hjelpemidler, men kun – hvis det er nødvendig –, f.eks. for å unngå mulige komplikasjoner i den naturlige helbredelsesprosess, og med utgangspunkt i, at han også ville anvende denne behandling på seg selv.

Germanische Heilkunde® er basert på 5 Biologiske Naturlover, har ingen hypoteser og ble offisielt verifisert den 8./9. september 1998 av universitetet i Trnava (Slovakia); den 11. september 1998 ble den offisielt bekreftet. Hvis vi ønsker å overta noe fra andre områder, så skal det være i overensstemmelse med disse 5 Naturlover i Germanische Heilkunde®.

Men så lenge der stadig er mennesker som tror at vi kan styrke immunforsvaret med f.eks. medisin, må jeg konstatere, at de ikke har forstått Germanische Heilkunde®.

I den tidligere skolemedisin (konvensjonelle medisin), herunder alternativ medisin, snakker man om "suksesser". Man trodde, at jo mere korrekt valget av legemidler var, jo større ville suksessen være. Men det er ikke legene, naturlegene, naturopatene, de alternative behandlere eller andre terapeuter som har suksess, men først og fremst pasienten selv. På samme måte programmerer pasienten selv fiaskoen, fordi både suksess og fiasko alltid uten unntagelser følger de 5 Biologiske Naturlover i Germanische Heilkunde®.

Copyright by Dr. med. Ryke Geerd Hamer
Norsk oversettergruppe

1 Note: Dr. Hamer mener med  „marglager“ alltid storhjerne-marglager (marglager = storhjerne-marglager), se grafikk
2 Her: ca = carcinom, karsinom
3 Beta-ulven befinner seg i hierarkiet under alfa-ulven (alfahannen), som er førerhannen i en ulveflokk.