Syndromet - i Germanische Heilkunde®

Germanische Heilkunde® har utviklet seg hurtig i de seneste år, især med hensyn til såkalte psykoser (konstellasjoner) og syndromer – herunder spiller "SYNDROMET" en meget avgjørende rolle.

I virkeligheten er det bemerkelsesverdig, at Germanische Heilkunde® (tidligere kjent som NY MEDICIN, Germansk Ny Medicin) overhodet har kunnet utvikle seg, da undertrykkelsen av denne viten stort sett er konstant:

• selv om det ble holdt 27 offentlige undersøkelseskonferanser
• selv om den er blitt offisielt bekreftet fra universitetet i Düsseldorf,
• selv om den ble verifisert av universitetet i Tyrnau (Trnava) den 8. og 9. september 1998 – og selv om etterhånden flere og flere leger i hele verden hemmelig bekrefter, at Germanische Heilkunde® er korrekt.

Ikke desto mindre:

1. Vi mangler stadig et hospital, hvor pasienter med helbredelseskomplikasjoner kan bli behandlet korrekt i overensstemmelse med Germanische Heilkunde®.
2. Vi har ingen leger, som tør å snakke åpent om Germanische Heilkunde®, eller som kan arbeide i overensstemmelse med Germanische Heilkunde® uten risiko for å bli avslørt og forfulgt, selv om Germanische Heilkunde® omfatter hele det medisinske felt – og ikke kun kreft.

I første omgang hadde jeg kun formodet, at "SYNDROMET", nemlig
- ETT Formålsbestemt Biologisk Spesialprogram (SBS) i helbredelsesfasen og
- ETT SBS i aktivitet (ca-fasen), nemlig en flyktninge, eksistens, "etterlatt-alene" konflikt med nyre-samlerør-væskeretensjon,
ville ha stor betydning, men det ble en klar kjensgjerning for meg i de siste år.

Vi finner "SYNDROMET" overalt:

• ingen pleural effusjon (pleuravæske) uten syndrom
• ingen perikardiell effusjon uten syndrom
• ingen signifikant ascites uten syndrom
• ingen hepatomegali (stor lever) uten syndrom
• ingen gikt uten syndrom, som også inkluderer det som tidligere ble kjent som akutt leddrevmatisme (f.eks. svært tykke knær).
• ikke noe sterkt hjerneødem uten syndrom.

Dette gir "SYNDROMET" avgjørende klinisk betydning. Vi støter på "SYNDROMET" over alt, for eksempel hvis vi plutselig går opp 5 eller 10 kg i vekt: SYNDROM, eller væskeopphopning.

Dette arkaiske Spesialprogram, især når det er dobbeltsidig, minner oss om, hvor langt vår sivilisasjon har beveget seg vekk fra instinktene og naturens regelkretsløp.

Argumentet "ja, men så må vi jo endre de Biologiske Programmer" er fullstendig absurd, fordi vi kan kun endre sivilisasjonen og våre økonomisystem. Moder Natur er likeglad, om vi respekterer hennes regelkretsløp. Hun straffer oss grusomt, hvis vi ignorerer hennes naturlover. Vi må derfor bli ydmyke igjen og forsøke å leve i overensstemmelse med naturens regelkretsløp.

Hvis en person f.eks. blir utstasjonert fra sitt firma til et annet sted i landet to ganger om året (med eller uten familien), blir han (arkaisk sett) sendt "ut i ørkenen" to ganger. Også hustru og barn, og noen av familiemedlemmene blir tykke, fordi de har mistet alle deres venner og føler seg forlatt i den fremmede omgivelsen.
For mennesker og dyr, som er i fare for å dø av tørst i ørkenen, er hver eneste dråpe vann livsviktig. Denne livsnødvendighet har tilsynelatende absolutt prioritet for landlevende vesener, fordi uten vann er der ingen metabolisme (stoffskifte).

Så hvis der lagres ødemer i vår organisme i løpet av en helbredelsesfase, f.eks. hepatitis, nyrecyste, ovariecyste, knokkeleosteolyse under rekalsifikasjon eller hevelse av brystet i pcl-fasen av duktal mamma-ulcus i melkegangene (melkegangsulcus), så lagres der ekstra meget vann, hvis et nyresamlerør-karsinom er aktivt (ca-fase).

Vi har ikke kunnet forklare dette til dato, fordi vi har forsøkt å relatere omfanget av hevelsen til konfliktmassen.

Det var kun delvis korrekt. Delvis betyr: så lenge der ikke var noe vannretensjonsprogram i gang, dvs. der ikke var et samlerør-karsinom (= nyre-samlerør-karsinom) i aktivitet.

Det betyr: Ikke kun den forutgående konfliktmasse var avgjørende for omfanget av hevelsen av et organ eller dets omgivelser (i den såkalte transsudative effusjon), men også en parallell flyktninge-konflikt med samlerør-karsinom i den aktive fasen.

Inntil nå har man f.eks. betraktet en stigning i de såkalte levertransaminaser som et tegn på en hepatitis-"sykdom". Bortsett fra, at dette var feil, er laboratoriefakta for øvrig ubestridte. For jo høyere transaminasene var, jo større var åpenbart konfliktmassen, jo sterkere var helbredelsesprosessen, jo farligere var den epileptoide krise (kalt coma hepaticum-bevisstløshet) med eller uten tilstopning av galleveier (anicterisk hepatitis).

Nå kommer det et helt nytt aspekt inn i bildet:

I tilfelle av hepatitis – hvis konfliktmassen i seg selv er ufarlig – kan transaminasene, især den følsomme gamma-GT, stige voldsomt, hvis leveren har en enorm hepatomegali (forstørrelse) som følge av en ytterligere aktiv flyktningekonflikt (f.eks. Olivia Pilhar).

Det samme gjelder for alle pcl-faser av andre SBS'er, f.eks. nyre-, eggstokk- eller miltcyster, som så utvikler seg til enorme størrelser og ofte brister. Også ødematiseringen av Hamer Fokus (HH) i hjernen, dvs. det intra- og perifokale ødem i Hamer Fokus, er usedvanlig stort i forbindelse med en flyktninge-konflikt i den konflikt-aktive fase.

Men hvor elegant og effektivt Moder Natur selv kan regulere dette, dvs. hvordan hun forstår å håndtere sine egne Formålsbestemte Biologiske Spesialprogrammer, gjør enhver konvensjonell lege nærmest målløs.

La oss belyse dette ved hjelp av et lite eksempel:

For 7 år siden gav vi 2 hanner fra vårt boxerkull bort til Spania. Den ene av dem (Rainer) kom hjem til en gutt, Pablo (dengang 9 år gammel), som nå bor i nærheten av oss. Pablo og Rainer var uadskillelige venner fra første øyeblikk. Det var helt naturlig, at Rainer fikk lov til å sove ved fotenden av Pablos seng.

I de siste to år, har Pablo reist til England for første gang (i alt 3 uker). Rainer ble hjemme hos Pablos foreldre og led, som kun en boxerhund kan lide. Første gang fikk han alopecia på venstre side av pannen (venstre-potet, «venstre-hendt»), og med denne hadde han alltid pleid å si farvel til Pablo. Den andre gang fikk han en motorisk lammelse av venstre bakben, fordi han ikke fikk lov til å komme med.

I år, da Pablo reiste til England i 6 uker, var det enda verre, fordi Rainer kort før hadde skadet begge øyne alvorlig på en tornet hekk. En uke senere ville Pablos foreldre også gjerne reise på ferie i en uke. Rainer, som vi skulle ta oss av i mellomtiden, var nesten ikke til å kjenne igjen. Han var desorientert, avgav meget lite urin (oliguri), var omtåket og gikk kun klossete. Det venstre øye var blindt og sterkt hevet, det høyre var "kun" sterkt hevet. Han så elendig ut. Våre venner var desperate. Rainer hadde akkumulert 5 kg vann i kroppen; han hadde en dobbelt flyktninge-/"å-være-mutters-alene"-konflikt.

Jeg beroliget dem og fortalte dem, at de skulle lære å tenke "biologisk", og at jeg hadde et "hemmelig våpen", nemlig hans mor "Mus" ("Mus" fordi hun lignet en tykk hvit mus, da hun var en liten boxerhvalp). Så snart Rainer var sammen med sin mor – først adskilt fra henne gjennom en glassrute – og sammen med far Rolf og bror Rocky, og selv om de ikke hadde sett hverandre på minst 4 år, begynte Rainers tilstand straks å normalisere seg. Han utskilte store mengder urin og ble dessuten passet meget kjærlig av sin mor Mus.

Etter en uke kom våre venner igjen og hentet deres boxer Rainer. Men allerede dagen etter ringte de igjen og var desperate: Rainer avgav ikke en dråpe urin, spiste ikke en bit, drakk meget vann, lagde ikke flere hunde-hømhøm, var fullstendig desorientert, kunne nesten ikke balansere og støtte/dunket desorientert sitt hode. Begge øyne var hovne og lukkede. Skolemedisin: akutt nyresvikt - uremi - behov for dialyse - desorientering - hjerneødem.

Jeg bad dem om å kjøre ham straks tilbake til mor Mus til pleie. Og se, allerede en time etter at han hadde vært hos mor Mus, formådde han å utskille ½ liter urin. Deretter utskilte han 7 liter væske og var – bortsett fra øynene og på tross av dem – nesten helt normal igjen. Rainer ble selvfølgelig hos sin mor, inntil Pablo var tilbake. Og for å være på den sikre siden, flyttet mor Mus først inn hos Pablos foreldre i et par dager "for å hjelpe ham over".

Ut over det faktum, at en hund i en sådan tilstand straks ville bli avlivet i en dyrlegepraksis på grunn av dyrlegens hjelpeløshet, må vi nå innse, at hele vårt medisinske system er ved å bli snudd på hodet.
Overført til et menneske ville en sånn pasient komme i dialyse (i Europa), naturligvis først som innlagt pasient. Det ville naturligvis intensivere og sementere flyktninge-konflikten.

Men tanken om, at en mor kan løse en såkalt "nyresvikt" bare ved å være til stede, har inntil nå vært utenkelig i skolemedisinen (konvensjonell medisin). Det er tvert imot slik, at vi i høy grad har forsterket denne følelse av å være alene (i ørkenen) gjennom innleggelse på sykehus – med alle de angstfremkallende apparater og den fryktelige og sjelløse atmosfære.

Det fascinerende er, at helingen av et sår, f.eks. et skadet øye, også heler med SYNDROM, dvs. at øyet hovner enormt opp. I skolemedisinen ble den enorme såkalte "inflammasjon" betraktet som en særlig ondartet utvikling av en sårinfeksjon, f.eks. at de "ondartede mikrober" ville spise opp hele organet.

Stor feiltagelse!
Vi hadde simpelthen gjort alt feil i skolemedisinen!
Vi kjente jo ikke "SYNDROMET", og vi kjente heller ikke de 5 Biologiske Naturlover. Men nå kan vi lett differensiere allting teoretisk og vi må anvende en annen terapi i stedet for antibiotika: nemlig å gjøre alt, hva vi kan, for at få disse pasienter til å føle seg trygge.

Copyright by Dr. med. Ryke Geerd Hamer
Norsk oversettergruppe