Det optimale sykehus

En mor representerer et ungt pattedyrs sikkerhet. Barnets trygghetsfølelse er en følelse av trivsel i sitt rede, i sine velkjente omgivelser. En syk persons trygghet skal være en behagelig følelse av velvære. Våre sykehus i dag er tortur- og døds-institusjoner, og det kan ikke være snakk om velvære.

Sånn behøver det ikke å være!

For de penger, som en pasient i dag betaler for en dags innleggelse på et lite sykehus¹, kunne han bo på et stort hotell med to tjenestefolk eller enda på et førsteklasses luksussanatorium med egen sykepleier.

Mine pasienter har hverken bruk for det ene eller det andre. De har bruk for et hjem med varme og trygghet, hvor de bokstavelig talt kan føle seg "hjemme". Dette er fundamentet for psykologisk terapi, hvis pasienten skal observeres eller behandles som innlagt pasient. Men en del av den store trygghet, som pasienten skal oppleve, er, at det finnes en liten intensivavdeling – for uforutsette eller også forutsette, eller forutsigelige komplikasjoner av organisk og cerebral karakter. En slik intensivavdeling er nødvendig, så leger utenfra ikke kan forstyrre forløpet med deres panikkfremkallende prognoser. Den daglige blodprøvetagning i forbindelse med meningsløse kontroller bortfaller stort sett. Ikke desto mindre bør pasientene motta optimal medisinsk diagnostikk, på høyde med internasjonale standarder. En pasient som har det godt, har god appetitt og sover godt, han er på samme måte som et sunt dyr, som naboens hund, som også spiser godt, sover godt, gjør gladelig og vifter med halen².

Det viktigste er sykepleierne, "de sykes søstre" og pasientens "legevenner". Det er nok ikke alltid mulig å danne en stor familie slik vi alltid hadde etter at jeg hadde forsøkt å realisere mitt ideal om "Huset - DIRK's venner" igjen. Siste gang prøvde de å straffe meg på grunn av overtredelse av virksomhetsreglene. Men "Husene for DIRK's Venner" skal åpnes på tross av alle vanskeligheter, de er simpelthen nødvendige. Pasientene har ofte bekreftet, at den perioden de hadde tilbragt på et slikt rehabiliteringshjem, var deres beste periode i deres liv – men sykeforsikringsselskapene har konsekvent boikottet dette. Alle som kunne betale den daglige hotellpris, betalte den. Hvis man ikke kunne betale, ble det innsamlet penger fra rikere folk. Vi var som én stor familie – uten panikk. Alle hjalp til, når de hadde lyst til det, og hvilte seg, når de var trøtte. Til måltidene samlet alle seg så vidt mulig. Alle som var nødt til å ligge ned, ble kjørt i sengen til det lange felles morgenbord. Aldri har det vært så mye og så hjertelig latter som det har vært i vårt "Hus - DIRK's venner".

Det er også viktig, at pasientene har mulighet for å ta deres pårørende med, hvis de ønsker det. Hvis det er viktig for deres velferd, bør det være mulig å gjøre det. Disse pårørende forstyrrer slett ikke. De er normalt slektninger som pasientene gjerne vil ha omkring seg.

Det såkalte personale kan ikke være velvalgt nok, inklusive legene. Det er viktig å forestille seg, om man selv gjerne ville bli passet av denne sykepleierske, denne lege eller denne rengjøringsdame, hvis man var meget syk. Men når "husets atmosfære" er i orden, kan man ofte observere fantastiske ting: Nesten alle mennesker har sterke sider gjemt i seg og venter ofte bare på å få lov til å vise dem frem. Slike mennesker utvikler ofte fantastiske evner, som ingen hadde trodd at de hadde. Jeg husker en spøkefugl, som kunne få de mest dystre mennesker til å grine av latter. Morgenmat/Frokost uten ham var slett ingen morgenmat. En pasient var vill til å lage supper. Og hennes største glede var, når alle nøt hennes suppe. Den smakte også riktig godt. Til sist var det ingen frokost uten Genevieve's suppe. Snart hjalp alle de begeistrede pasientene med å tilberede suppen, som daglig ble variert på den lekreste måte. Til sist ble det så mange entusiastiske pasient-kokker, at vi ble nødt til å danne en annen gruppe, som fikk lov til å lage mat om kvelden, men selvfølgelig kun under Genevive's veiledning.

Engang opplevede jeg en fabrikant fra Frankrike, som Genevieve hadde funnet verdig til å investere sine penger i hennes og vår suppe. Han forsvant inn på kjøkkenet med en stor kurv med ingredienser. Da jeg senere kikket inn i kjøkkenet, så jeg, at han til og med var blitt funnet verdig til å røre i suppen som belønning. Han ble misunt av alle kvinnene for å ha fått denne ære, og han stod der i et kjøkkenforkle og rørte ettertenksomt i den store suppegryta.

En av pasientene var profesjonell sjåfør. Hans største glede var, når han fikk lov til å kjøre noen et eller annet sted. Og hver aften var hans passasjerer fulle av lovprisninger. Han strålte "som et juletre", og alle var glade.

Det dreier seg ikke kun om å beskjeftige pasienten, men også om å motivere ham og la hans sykdom forsvinne i bakgrunnen. Nå ja, han hadde faktisk vært syk, men det var ikke så viktig lengre, for man ble jo frisk igjen allikevel.

Der er to måter, pasientene kan beroliges på.

• Pasienten tar det helt for gitt, at man blir frisk på "Hus - DIRK's venner", fordi de andre også blir friske. Disse pasienter tror på dette! Og det er en god ting.
• For de mer intelligente pasienter er det ikke nok, de ønsker å forstå systemet! Og det er også godt. Fordi man kan forstå det.

Det er derfor fornuftig – slik har jeg selv gjort det – å avholde regelmessige "videreutdannelseskurs" for disse pasienter. Innen kort tid ble de dyktige spesialister, også med hensyn til røntgenbilder og CT-bilder av hjernen. Jeg har alltid gledet meg hemmelig over dette. Så snart det ankom en ny pasient, kunne de nesten ikke vente til jeg hadde undersøkt vedkommende og besluttet hva som skulle skje, og at CT- og røntgenbildene var tatt. Men så kunne man ikke stoppe dem lengre. Pasienten måtte fortelle om sin konflikt sikkert 20 ganger, og han gjorde det med åpenlys glede og lettelse. Konflikten, som han ikke kunne snakke om i et år, ikke engang med sin kone, som han elsket, fortalte han nå alle om, uten problemer, som om det var det mest naturlige i verden. Og hvis det var snakk om et reelt problem av teknisk, økonomisk eller annen natur, så samlet det seg en hel flokk spesialister og "eksperter" blant pasientene, og det ble lynhurtig løst.

En pasient ble rammet av en konflikt på grunn av et økonomisk problem og hadde gått med dette i et halvt år, kunne ikke gjøre annet enn å fortelle sin pasient-kamerat om dette, en som var bankdirektør i en stor bank. Det tok direktøren kun ti minutter å snakke i telefon med en "ærverdig" kollega fra landsbyen. Problemet var "løst" på ti minutter. Den ene fikk hjelp, og hans konflikt var løst; den andre var "den store kongen" i tre dager. Begge to var glade.

Mennesker som engang har vært meget tett på himmelens dør, føler, at deres nye liv er en gave fra himmelen. De reagerer igjen menneskelig, noen blir vise.

Copyright by Dr. med. Ryke Geerd Hamer
Norsk oversettergruppe

1 Sykehus i Tyskland
2 Overs. note: Dr. Hamer vil si, at et sunt menneske har det like så godt som et sunt dyr. De har samme "sunnhets-symptomer", hvis man kan si det.