Mikrobene
og deres rolle i naturens regelkrets.

Ifølge den 4. Biologiske Naturlov i Germanische Heilkunde®, "det ontogenetisk betingede system av mikrober", har hvert kimlag-relaterte organ (organdel) også spesifikke kimlag-relaterte mikrober, som tilhører de respektive organdeler (se f.eks. nyregrafikk med forskjellige organdeler). Sammen med programmeringen av våre organer i hjerne-computerens forskjellige hjernerelèer ble våre trofaste spesialarbeidere – mikrobene, også programmert på samme tid.
 

Alle mikrober er mer eller mindre spesialister – ikke kun med hensyn til organene, som de ”bearbeider”, men også med hensyn til den måten, de arbeider på.

Klassifiseringen sopp - bakterier - virus (hvis de eksisterer) svarer til deres ontogenetiske alder:

• De eldste mikrober, sopper og soppbakterier, bearbeider endodermale organer som styres av stamhjernen.
• De "middelalderlige", soppbakteriene og bakteriene, bearbeider mesodermale organer som er styrt av lillehjernen; og bakteriene bearbeider mesodermale organer som styres av storhjerne-marglageret.
• De ontogenetisk yngste virus (hvis de eksisterer), bearbeider kun ektodermale organer som styres av hjernebarken.

Vi vet ikke engang, om virus overhodet eksisterer. De såkalte virus ble postulert for 150 år siden, da det kun fantes meget primitive mikroskoper. Ingen har noensinne sett virus, og ingen har heller sett dem formere seg. Dessuten var hypotesen om, at de uobserverte virus forårsaker ”sykdom”, feil. De kan kun hjelpe med å helbrede, men ikke engang det er bevist ennå. Faktisk burde vi si "hypotetiske virus i pcl-fasen".

Vi vet: Ifølge "Loven om tofase-mønsteret for alle sykdommer, hvis konflikten er løst" (2. Biologiske Naturlov), ”arbeider” alle mikrober – uten unntagelse – kun i den 2.  fase, dvs. i helbredelsesfasen: fra konfliktolysen (CL, løsning av konflikten) inntil helbredelsesfasen (pcl-fasen) er slutt.

Det såk. "immunsystem", som vi hadde forestilt oss som en slags hær i vår kropp, som ville ødelegge de "ondartede" kreftceller og de "ondartede" mikrober, ​​eksisterer ikke i denne forstand. På hjernens kommando blir de angivelig patogene mikrober til godartede, apatogene mikrober igjen, som trekker seg tilbake til et sted i vår organisme, hvor de ikke forstyrrer, men hvor de kan reaktiveres til enhver tid, når det er bruk for dem igjen (utelukkende i helbredelsesfasen og i de tilhørende/relaterte organer).

Vi er fanget i en bakteriologisk-hygienisk tankemåte og har forsøkt å utrydde kroppens trofaste sesongarbeidere.

Mikrobene ”arbeider” ikke imot oss, men for oss. De har vært våre trofaste hjelpere i millioner av år i vår utviklingshistorie. De er moder natur sine kirurger, de optimerer helbredelsesfasen. I kimlagenes grenseområder overlapper mikrobenes ansvarsområder hverandre: f.eks. organene styrt av lillehjernen, såsom lærhud (corium), perikardium (hjertesekken), pleura (brysthinnen) og peritoneum (bukhinnen) "bearbeides" naturligvis av mykobakterier (TB), fordi de er mesodermale organer – men ”alternativt" kan bakteriene også ”medarbeide” og hjelpe med en supra-infeksjon (som vi kalte det tidligere) i ostningsprosessen (overs. note: nedbrytningen). Men deres medvirkende er meget begrenset, kanskje kun i det interstitielle (indre) bindevev på kanten av corium eller mesotheliom (det, vi histologisk kaller perikardie-, pleura- og peritoneumkarsinomer).

Vi trodde også, at mikrober er "ondartede" og at vi burde utrydde dem. Det var helt feil! Vi har bruk for mikrober, og vi har bruk for alle de mikrober som finnes på våre breddegrader. Mangler vi f.eks. mykobakterier (TB) "p.g.a. hygiene", så kan våre tumorer ikke lengre nedbrytes i helbredelsesfasen.

Dette har katastrofale konsekvenser for mange tumorer: For eksempel betyr det for kreft i skjoldbruskkjertelen, at tumoren tross løsning av konflikten ikke kan nedbrytes og vil fortsette med å producere store mengder tyroksin, som ikke lengre gir noen som helst biologisk mening. Årsaken er mangelen på mykobakterier, som normalt nedbryter tumoren og får tyroksinnivået til å falle tilbake til normale verdier. Også for tykktarmskreft kan fraværet av mykobakterier forårsake alvorlige komplikasjoner, og tumoren skal fjernes kirurgisk, hvis der ikke er noen mykobakterier "til stede". 

Mykobakterier har eksistert så lenge eller nesten så lenge som encellede organismer, altså lenge før der var dyr eller mennesker. De har en klar oppgave, nemlig å oste (overs. note: at oste = verkäsen. f.eks.: melk oster) og nedbryte tumorer som styres av den gamle hjerne, fra starten av pcl-fasen=helbredelsesfasen. Men likesom kreftsvulstene – som nedbrytes av mykobakteriene, når de har oppfylt deres funksjon, formeres mykobakteriene også i den konflikt-aktive fase (ca-fase).

Denne tanken er i første omgang litt merkelig for oss, fordi vi alltid tenker på bakterier som f.eks. stafylokokker eller streptokokker osv., og når vi dyrker dem, har vi bruk for varme næringsmedier. Men nå forstår vi også, hvorfor mykobakteriene ikke kan dyrkes på kunstig næringsmedium. Men selv i et levende "næringsmedium", som f.eks. et kyllingegg-embryo, vokser de kun en smule..., nesten ikke.

Vi har nå løst mysteriet: Mykobakteriene (TB) vokste kun tilfeldig, når bakteriologen med sin manipulasjon hadde forårsaket en aktiv Biologisk Konflikt i det levende embryo. Men da han ikke kjente den Germanische Heilkunde®, kunne han ikke forestille seg, at hans "tilfeldige" manipulasjoner, som skadet embryoet, kunne være årsak til den tilfeldige minimale vekst. Mykobakteriene ble derfor simpelthen betraktet som "ikke dyrkbare".

Så nå vet vi, at vi er nødt til å ha mykobakterier (TB), også kalt "syrefaste stavformede bakterier", fordi de ikke påvirkes av magesyre, allerede innen eller fra DHS! Hvis vi først får dem, etter at konflikten er løst, dvs. i helbredelsesfasen, er de ikke til noen nytte for det SBS som er i gang, fordi de kun formerer seg i den konflikt-aktive fase. Tilsynelatende produserer vår organisme – i samarbeide med sin venn, mykobakterien – kun så mange syrefaste stavformede bakterier, som senere vil bli brukt til å oste svulsten. Og vi fjols trodde, at det var best å utrydde tuberkulose.

Men naturens regelkrets kan ikke fungere, hvis vi "trollmannslærlinger" vilkårlig fjerner noen faktorer. Nesten alt hva vi "moderne leger"¹ hadde gjort, var stort sett nonsens.

Vi forstår nå også, hvorfor såkalte "dyreforsøk", f.eks. med marsvin, simpelthen var meningsløse, fordi de ofte gav "falske positive" resultater. Marsvinet fikk innsprøytet et sentrifugat av f.eks. urinsediment i den frie bukhule flere dager i strekk. Resultatet var, at marsvinet fikk et DHS (konfliktsjokk) med bukhinnekreft, såkalt peritonealt mesoteliom. Konfliktinnhold: "Attakk mot magen".

Når man etter en uke eller 10 dager lot det stakkars dyret være i fred, løste konflikten seg, som følge oppstod der ascites (opphopning av væske i bukhulen) i helbredelsesfasen. Hvis der nå var syrefaste stavformede bakterier i sentrifugatet, ble ascitesvæsken – som ble uttatt ved punksjon 6-8 uker senere, typisk grumsete og illeluktende.

Men det samme var naturligvis også tilfellet, hvis marsvinet allerede hadde fått TB-bakterier et eller annet sted. Det kalte man "falske positive" resultater. Hvis der – uansett hva – ikke var noen mykobakterier til stede i den aktive torturfase, oppstod en "klar ascitesvæske" i marsvinets mage, og de peritoneale mesoteliomtumorer ble ikke nedbrutt.

Sett fra Germanische Heilkunde® (tidligere: Ny Medisin, Germansk Ny Medisin) er hele eksperimentet selvfølgelig helt absurd, for ikke å snakke om den meningsløse tortur av de stakkars dyr. Trollmannens lærlinger visste ikke, hva de gjorde!

Med bakterier forholder det seg helt annerledes. De tilhører organene som styres av storhjernemarglaget, og tilhører det midterste kimlag (mesoderm). De formerer seg i pcl-fasen, likesom organene (organdeler) som styres av storhjernemarglaget og viser celledeling i helbredelsesfasen. Til denne formering foretrekker de ødemer, dvs. væskemiljø og varme.

Vi kaller tuberkuløse helbredelsesprosesser (ostningsprosessen av tumorcellene) for "kalde abscesser", og bakterielle prosesser for "varme abscesser". Mitt poeng er følgende: mykobakteriene (TB) hører til den gamle hjernen og lager som alle tumorer celleformering i den konflikt-aktive ca-fase.

Derimot hører bakteriene til storhjerne-mesodermen og formerer seg, – likesom alle organer som styres av storhjernen, her spesifikt av storhjernens marglager –, i helbredelsesfasen. Derfor formerer bakteriene seg kun, når konfliktolysen (CL) er skjedd.

Vi kan se, at mikrobene er integrert i den biologiske prosess av Formålsbestemte Biologiske Spesialprogrammer (SBS) på en meningsfull og utviklingshistorisk forståelig måte. De har utviklet seg med oss og for oss. De er hver især en del av regelsystemet i naturen, noe vi tidligere ikke var klar over. Derfor har vi i blind entusiasme forsøkt å ødelegge våre nyttige små hjelpere med såkalte antibiotika eller sulfonamider. Men det var ikke bakteriene som var skyld i at vi døde, det var den store hevelse i hjernen, hvis konflikten varte for lenge.

Når det gjelder bakterier, har vi ennå ikke undersøkt følgende faktum: De kan både oppbygge og nedbryte til en viss grad. Kirurger har i 50 år gjort bruk av denne viten, som ikke stammer fra meg. De åpner f.eks. et knokkelbrudd ved å perforere det med en rekke såkalt søm og holder det foreløpig åpent, fordi et åpent brudd, hvor bakterier kan komme inn, helbreder meget hurtigere, enn hvis det forblir lukket. Bakteriene fremmer altså oppbygningen, men de nedbryter også fremspringende eller overflødige knokkelfragmenter. Den viktigste oppgave er dog oppbygningen.

Virus er ikke uavhengige organismer som bakteriene (hvis virus overhodet eksisterer!). De er proteinmolekyler som formerer seg hvis det er nødvendig og kun i helbredelsesfasen (de dupliseres fra kroppens egne proteiner), altså etter at en konflikt er blitt løst.

Hvor lite vi faktisk forsto, viser f.eks. den store AIDS-panikken. Det ble aldri noensinne observert obligatoriske symptomer etter en såkalt HIV-infeksjon slik man normalt kan observere i forbindelse med meslinger eller røde hunder. HIV-virus finnes aldri hos AIDS-pasienter. Da det slett ikke finnes noen spesifikk "AIDS-symptomatologi", har man alle muligheter for medisinsk-diagnostisk vilkårlighet.

Det er også meget merkelig, at "AIDS" som en såk. "virussykdom" kan oppføre seg helt annerledes enn alle andre "virussykdommer", som alltid gjelder som overstått, når antistofftesten er positiv.

Faktum er: Dette "ontogenetisk betingede system av mikrober" vil også endre hele den medisinske verden fundamentalt. Fordi den generelle mikrobofobi blant legene er karakteristisk for den sjelløse sterile “moderne” medisin i dag.Vi kan se, at mikrobene er integrert i den biologiske prosess av Formålsbestemte Biologiske Spesialprogrammer (SBS) på en meningsfull og utviklingshistorisk forståelig måte. De har utviklet seg med oss og for oss. De er hver især en del av regelsystemet i naturen, noe vi tidligere ikke var klar over. Derfor har vi i blind entusiasme forsøkt å ødelegge våre nyttige små hjelpere med såkalte antibiotika eller sulfonamider. Men det var ikke bakteriene som var skyld i at vi døde, det var den store hevelse i hjernen, hvis konflikten varte for lenge.

Når det gjelder bakterier, har vi ennå ikke undersøkt følgende faktum: De kan både oppbygge og nedbryte til en viss grad. Kirurger har i 50 år gjort bruk av denne viten, som ikke stammer fra meg. De åpner f.eks. et knokkelbrudd ved å perforere det med en rekke såkalt søm og holder det foreløpig åpent, fordi et åpent brudd, hvor bakterier kan komme inn, helbreder meget hurtigere, enn hvis det forblir lukket. Bakteriene fremmer altså oppbygningen, men de nedbryter også fremspringende eller overflødige knokkelfragmenter. Den viktigste oppgave er dog oppbygningen.

Virus er ikke uavhengige organismer som bakteriene (hvis virus overhodet eksisterer!). De er proteinmolekyler som formerer seg hvis det er nødvendig og kun i helbredelsesfasen (de dupliseres fra kroppens egne proteiner), altså etter at en konflikt er blitt løst.

Hvor lite vi faktisk forsto, viser f.eks. den store AIDS-panikken. Det ble aldri noensinne observert obligatoriske symptomer etter en såkalt HIV-infeksjon slik man normalt kan observere i forbindelse med meslinger eller røde hunder. HIV-virus finnes aldri hos AIDS-pasienter. Da det slett ikke finnes noen spesifikk "AIDS-symptomatologi", har man alle muligheter for medisinsk-diagnostisk vilkårlighet.

Det er også meget merkelig, at "AIDS" som en såk. "virussykdom" kan oppføre seg helt annerledes enn alle andre "virussykdommer", som alltid gjelder som overstått, når antistofftesten er positiv.

Faktum er: Dette "ontogenetisk betingede system av mikrober" vil også endre hele den medisinske verden fundamentalt. Fordi den generelle mikrobofobi blant legene er karakteristisk for den sjelløse sterile “moderne” medisin i dag.

Copyright by Dr. med. Ryke Geerd Hamer
Norsk oversettergruppe

1 - overs. note: Dr. Hamer skriver i originalen: "moderne Schul-medizyniker", “moderne skole-medicyner”, Zyniker = kyniker, cyniker